Klubbartikler
Hovedsponsorer
Samarbeidspartnere
Norge på langs med Pål Fasseland 2011 Del 2
Etter å ha tilbakelagt 2863 kilometer på ski ankom Pål Fasseland Kinarodden lengst nord i Norge, den 22.mai i år. Turen hadde han gjennomført i underkant av fire måneder, sammen med hundene Stakkhaugens Silva (9 år) og Stakkhaugens Drillo (7 år), to av hans tre strihårede vorsteh-hunder.
Pål forteller om en fantastisk reise gjennom Norges voldsomme og flotte natur, med alle utfordringene, seirene og gledene han opplevde underveis. En reise så fantastisk at han nærmest var fristet til å bytte ut ski med vandrestøvler og gå hele veien tilbake igjen til Lindesnes fyr.
Den første delen av turen hadde Pål med selskap av kameraten Rolf Hageland, broren Morten Fasseland, kameratene Olav Haaverstad og Stian Hornnes. De deltok på ulike etapper og sistemann troppet av i Folldal. Og den aller siste biten ut til Kinnarodden fikk han også selskap av sin mor Brita Fasseland. Pål sin far, Roy Fasseland, døde dessverre i mai i fjor og i den sammenhengen ønsket de å bygge en varde for å ære Roy lengst nord i landet. Han hadde nok vært mektig stolt av sønnen sin bragd, og skulle nok helst ha vært tilstede og opplevd dette sammen med de to.
Den første perioden av turen var preget av mye dårlig vær. Vind og snø gjorde sitt til at dagsetappene ble korte, og det gikk sakte fremover. Før han og broren Morten kom frem til Haukelid lå de værfast i til sammen seks døgn. De kom ut for dårlig vær, og med ingen hytte i nærheten måtte de grave seg ned i en snøhule. Slitne og kalde fikk de rigget seg til i hulen, og sovnet til slutt. Tidlig på morgenen våknet Pål av at han var svimmel, og oppdaget at inngangen til hulen var snødd igjen og svimmelheten kom av mangel på oksygen. Nokså forvirret og bekymret fant han tilslutt utgangen og begynte å grave. Det virket som en uendelighet, og verden utenfor var så langt vekk. Men endelig nådde han utsiden, og den friske luften strømmet inn. Det var godt han våknet da han gjorde. Men dette var ikke den eneste utfordringen Pål og broren møtte. De hadde begitt seg ut på tur i snøføyka og hadde anslått været for å være dårlig men verdt å gå ut i. Det viste seg å bli være verre enn de trodde. Sikten var lik null og snøstorm og tretten kuldegradermedførte at hundene ble regelrett sandblåst av de skarpe iskrystallene. Dette var samme stormen som de tre tyskerne omkom i ved Taumevatn et stykke lenger sør. Vinden var ufattelig sterk og det er første gangen i Fasselands liv at han har vært fysisk redd for å bli tatt av vinden. Heldigvis gikk forbi en privat hytte, og de følte de ble nødt til å knuse en rute for å komme seg inn og i trygghet. I hytta var det lite mat, og rasjonene var skrantne både for folk og fe. De hadde ikke regnet med å ligge værfast så mange døgn, og her ble de i fire dager. Før de forlot hytta la de igjen penger og en lapp med telefonnummer. De fikk heldigvis kontakt med eierene, som viste stor forståelse for hendelsen. Som om ikke dette var nok for brødrene, kom de utfor en skremmende opplevelse over et regulert vann, der to av hundene forsvant ned i en sprekk bak de i isen. De fikk heldigvis tak i begge to igjen, og også dette endte godt. Til tross for disse episodene skremte det ikke broren Morten fra i å delta på en liten etappe til litt lenger nord i landet. Han var med fra Mo i Rana til Sulitjelma. Det er tydelig at disse er to alen fra samme stykke. De har vært mye på tur med familien hele livet, og vært ute både sommer og vinter, og dette preger både innstilling og fysikk. Spreke karer begge to.
Pål var bekymret for ensomhet, og selv om han hadde tidvis selskap, gjennomførte han mesteparten av turen med selskap kun av hundene sine. Men han taklet det fint, og det viste seg at den største utfordringen faktisk viste seg å være pakking av utstyr hver eneste morgen. Pulk og sekk skulle organiseres, og det tok stort sett opptil tre timer fra han stod opp til skiene var på beina. Utstyrsmessig klarte det meste seg bra, til tross for noen stålkanter som forsvant, og en slitt pulk. Men er man nevenyttig og har et godt støtteapparat rundt seg, så går det meste greit. Han hadde også vært så heldig å bli sponset av ulike aktører som bidro med alt fra hundefôr til bekledning.
Før han la ut på tur og da han var kommet vel hjem igjen var han innom universitetet i Agder og målte kondisjonen hos Stephen Seiler. 2863 km med ryggsekk, bidro til et vekttap på 7 kg, og en forbedring av VO2 maks fra 53 til 60. Dette sier kanskje ikke mange så mye, men det utgjør en forbedring i kondisjonen på 13 %. Man skulle kanskje trodd at det skulle bli et enda høyere tall, og Pål ble selv litt overrasket. Men utholden og sterk var han i utgangspunktet før selve turen, så da begrenset det seg vel nok hvor mye sprekere han kunne bli.
Noe av det aller beste og mest positive fra hele turen var, i tillegg til den norske natur, var alle de gjestfrie menneskene Pål møtte underveis. Han møtte aldri en stengt dør, og kaffekannene ble raskt fylt opp når den blide skigåeren kom på besøk. Flere han møtte fulgte allerede med på nettsiden hans; www.norgepaalangs.no, og sto omtrent klare med åpne armer når han kom inn på tunet. Han opplevde også å bli ”forfulgt” da en blid jente ved navn Anne Eline Streitlien kjørte opp ved siden av han i bil langs veien i Folldal og hjalp til med transport til middagsbord i Grimsbu og tilbake igjen så han kunne fortsette turen til Grimsbu turistsenter. Hun hadde fulgt med på ”spoten”, en satelittsender som hele tiden oppdaterte hvor Pål befant seg. Slik kunne alle som ville se hvor han var til enhver tid. Til trygghet både for han selv og for alle som ventet der hjemme. Og hjemme ventet en stadig voksende mage, med termin i juli. Så gratulerer til Pål både med overstått tur og som nybakt pappa. Så får vi se om ikke det blir en liten en i bæremeis med på neste prosjekt. For flere prosjekter er selvfølgelig på gang hos den eventyrlystne norges-fareren.
