Historien om Ine

Vi har hatt hund siden 1973, bare hannhunder og opptil fire av gangen ettersom vi jaktet og har sønner som drev med hundekjøring.

Senhøsten 2003 fikk Kristin spørsmålet : "Hva ønsker du deg i fødselsdagsgave?". Svaret kom kontant tilbake: "En KV tispevalp!"

Tispe sammen med hanhunder? Hva med løpetid etc ? Jo jo, det måtte vel gå. Etter mange telefonsamtaler og søken på nett kom vi over en spennende parring i Luleå.
Årets vorsteh 2003, Rugdelias Cogito var parret med den gode svenske KV tispa Altersundets Furia. Vi kom på valpelista og i februar 2004 ble det lang tur med mange flybytter til Luleå hvor vi hentet hjem Altersundets Ine. Hun ble fluksens adoptert av de to hannene vi da hadde, KV Bruno og IS Tino.

Ble stammor for Vessinglias Kennel

Vi hadde igrunnen sluttet med jaktprøvesporten  og brukte mye tid i fjellet, på jakt og på fjellturer i mange fjell. Gode venner blant annet som Stein Olsen og Einar Malm så imidlertid Ines potensiale og oppfordret oss til å ta opp sporten igjen.  Hun gikk bestandig videre på søk, men ofte ble det nok noen meter for langt etter i reisen. Hun ble imidlertid jaktprøvepremiert og hadde nok CERT på utstilling til å bli godkjent som avlstispe. Ine ble stammoren i vår Vessinglias Kennel. I januar 2008 ble hun parret med nok en "storganger"Gryingens Conan. og nedkom i  mars 20008 med ni friske fine valper. Vi  bebeholdte Vessinglias Tuva sjøl.
 
Etter valpekullet hadde vi problemer med å få av henne noe overflødig vekt, men hun fungerte fint  i jakta både i 2008 og 2009. I 2010 ble hun parret med Towas Birk og fikk i mars 2010 elleve herlige valper. Etter graviditeten ble hun nok "litt for rund" igjen. Kanskje det har noen sammenheng med Ines korsbåndskader?

Så var uhellet ute

Hun jaktet godt høsten 2010, men i ei steinur under søk på storfugl trådte hun feil og kom haltende inn til oss på tre føtter. I november ble hun operert på Strinda Smådyrklinikk for røket korsbånd v.side etter den tradisjonelle metoden hvor det bl.a syes inn nylonstreng som erstatning for røket korsbånd.

Hun ble luftet i bånd hele vinteren etter brøytet vintervei. På ettervinteren slapp vi henne noe, men var meget forsiktig hvis det var dyp løssnø og lignende forhold.
 
Rekovalesenten og opptreningen gikk fint, men under kraftig lek i mai 2011 skjedde det: det høyre korsbåndet røk.

Vi ble gjort oppmerksom på at ifølge statistikken er det 50-60 % sjanse for at ved korsbåndskade kan også det andre korsbåndet ryke. Dette skjedde med oss. Ine ble undersøkt av veterinær Ingolf Hanssen ved Strinda Smådyrklinikk. Han konkluderte med at Ine var ellers frisk, bare 7 år og ville ha gode sjanser for ett godt liv hvis vi ønsket å ta arbeidet med nok en opptrening samt bære kostnadene. Han anbefalte korsbåndoperasjon etter TPLO-metoden og videre at hun burde bli operert hos den klinikken som har mest erfaring med slike kompliserte operasjioner. Dette er Norges veterinærhøyskole. 
 
Vi var heldige og fikk time allerede i mai. Den 31. mai 2011 ble Ine operert av "selveste" Peder Jahren Håland etter TPLO-metoden. Peder er en av Norges fremste benkirurger for dyr.
Etter tre dager fikk vi henne med oss hjem. Kun en stopp underveis til Trondheim. Transporten gikk fint. Hun ble luftet i bånd i hagen i nye 4 uker. Deretter korte slipp i hagen, 5 -10 min pr. dag med forsiktig progresjon.

Opptrening og framgang

Vi ble anbefalt å bruke vanntredemølle under opptreningen av Ine. Heldigvis ble det en varm sommer i Trøndelag. Tjønna ved hytta vår i Tydal fikk bra badetemperatur tidlig på sommeren. Løsningen var mye trening i vann. Pinneapport, bading og svømming etter båt gjorde henne sterkere i de opererte bakbeina. Vi kunne se framgangen uke for uke. Allerede i august kunne hun slippes forsiktig i korte stunder i terrenget vårt. Noe støl og gangsperr var hun til å begynne med. Etter konsultasjon hos Peder Håland i slutten av august  fikk vi klarsignal. Ines korsbåndskaden er tilhelet. Hun kan slippes. Håland var meget fornøyd med tilheling av bruddet og hvordan muskulaturen hadde utviklet seg voldsomt siden sist han så henne i mai.
 
Det viser seg altså at en tilsynlatende håpløs og alvorlig gjentatt skade kan helbredes. En slik TPLO-operasjon er dyr og det er forholdsvis lave grenser for erstatningen du får fra forsikringsselskapet ditt. Du må bære mange tusen i utgifter selv i tillegg til en omstendelig og lang rekovalesent og opptrening. Nøkkelen er tålmodighet og små skritt. Ine er sterk, både psykisk og fysisk og det hjalp godt til.

I sitt ess igjen

Ine er nå lett i steget, leken og glad og fungerer svært fint. Under høstjakta har vi felt flere fugl for henne etter gode søk, stand og reis (RIOS). Det er ikke fritt for at det kom mang en tåre i øyekroken da vi felte de første fuglene for henne. Ine er den gamle gode igjen.
 
Moralen er tross mange gode og velmenende råd som : "La Ine få slippe nå.  Hun blir aldri bra igjen". Joda, Ine ble bra igjen. Det kostet mye tid og krefter, men hun har gitt oss tifold tilbake. Gleden av å se henne komme imot deg logrende og glad, se henne gå i fjellet på søk, rastene med bålkaffe og Ine som "dormer" i lyngen sammen med Tuva kan aldri måles i penger.

Skulle noen ville vite nærmere om opptrening og den måten vi valgte å gjøre det på, gir vi gjerne informasjon omkring det. Ta bare kontakt med oss.
 
Hilsen
Vessinglia Kennel
Kristin og Trygve
Ine og Tuva

Publisert av Marie Sæther Houge, 09.02.2012