Von Willebrand sykdom

Von Willebrands sykdom er en blødersykdom. En bærer av denne genfeilen har ingen symptomer, og er altså helt frisk. Dersom en bærer parres med en ikke-bærer, vil 50% av avkommet være bærere, mens 50% vil være fri for genfeilen. Dersom to bærere parres vil 50% av avkommet bli bærere, 25% vil være friske og 25% vil være syke hunder. En vWD-syk hund vil ofte dø i løpet av kort tid. Dersom den vokser opp, vil den være svært utsatt for indre blødninger, samt for rift, operasjonssår, etc. Altså ingen god brukshund.

Se oversikt over testede hunder!

Avlsrådet ble informert om denne sykdommen av Jan Henrik Aubert i 2007. Han hadde et kull der den danske hannhunden Katholts Fini ble benyttet. I etterkant ble det kjent at denne hunden var bærer av vWD og avkommene fra dette kullet ble testet. Det viste seg at flere avkom i denne kombinasjonen var bærere av sykdommen. Avlsrådet diskuterte saken umiddelbart, kontaktet NKK og sjekket annen faglig informasjon rundt sykdommen. Informasjonen vi hadde om vWD-syke hunder på dette tidspunktet, var at de kun ville ha noe større blødninger ved store operasjoner, etc., og at sykdommen ikke ville være til hinder for en brukshund/jakthund. Etter en samlet vurdering fant avlsrådet på det tidspunktet ikke behov for å gjennomføre konkrete tiltak.

I tiden som fulgte ”svirret” det flere rykter om andre norske bærere av denne genfeilen, uten at det kom bekreftelser. Strihårklubben i Danmark iverksatte så tiltak mot sykdommen og dette medførte straks noe mer fokus også her hjemme. Vi mottok også ny informasjon om sykdomsforløp og ble klar over at sykdommen var langt mer alvorlig enn det vi hadde vært klar over. Avlsrådet informerte derfor om sykdommen på distriktskonferansen i fjor (2008).

Avlsrådet fant det riktig å kartlegge vWD-status i den Norske populasjonen. Vi antok at sykdommen var lite utbredt, men så det som meget viktig å kartlegge dette for å kunne avgjøre evt. tiltak på et best mulig grunnlag. Tidlig i mars 2009 plukket vi da ut hunder fra linjer der vi ikke hadde indikasjoner på at det fantes bærere. Videre var hundene i utvalget individer fra linjer som er mye brukt i norsk avl. Tanken var å få en best mulig oversikt over sykdommen, uten å måtte teste altfor mange hunder. Vi endte med 18 hunder i utvalget. Totalt ble 17 hunder testet (1 var død).

På dette tidspunktet var avlsrådet kjent med 3 bærere av sykdommen som var brukt i avl i Norge: Katholts Fini, Tyson van de Kiekhoeve og Darko V D Salzlecke. Avkom etter disse hundene ble altså ikke testet i forbindelse med vårt prosjekt.

Samtlige eiere av hunder i vårt test-utvalg fikk sine hunder testet hos veterinær. Vi tilbød oss å betale for gentesten i Tyskland, mens eier av hunden selv skulle betale for blodprøven hos veterinær. Så å si alle var udelt positive til initiativet, og vi takker alle som hjalp oss med å få gjennomført dette.

Alle hundene i vårt utvalg testet fri for vWD. Det har etter hvert også blitt testet en del hunder uavhengig av vårt prosjekt, og så langt har ingen bærere av vWD dukket opp, unntatt hunder som er avkom etter ovenstående 3 hannhunder. Ca 50% av avkommet etter disse er bærere.

Vi kan på bakgrunn av de resultater vi har fått, med stor grad av sikkerhet si at kun få individer i vår norske SV-populasjon er bærere av vWD. Dette betyr at det vil være relativt enkelt å bli kvitt sykdommen i løpet av kort tid, rett og slett ved ikke å benytte vWD-bærere i avl. Dersom vi ikke foretar oss noe, vil vi potensielt kunne få 50% bærere i populasjonen. Når vi vet at to bærere vil gi syke avkom, sier det seg selv at dette ville vanskeliggjøre norsk avlsarbeid betraktelig.

Etter avlsrådets anbefaling har styret i NVK derfor avgjort at alle avlshunder nå må være bevist fri for vWD før parring godkjennes. Hunder uten kjent vWD-status må derfor testes for vWD før parring godkjennes. Hunder etter vWD-frie foreldre (både tispe og hannhund) trenger ikke å testes.

Til slutt vil vi oppfordre alle som skal kjøpe SV-valp til å etterspørre vWD-status på valpens foreldre, dersom parring ikke er godkjent av NVK avlsråd eller dersom man kjøper valp i utlandet. Likeledes oppfordres alle som ønsker å benytte sin hund i avl, enten parring går gjennom avlsrådet eller ikke, til å vWD-teste sin hund. På denne måten vil vi raskt kunne bli kvitt sykdommen.

Hvordan teste?

Avlsrådet anbefaler at hunder blir testet hos Laboklin eller Hochschule Hannover. Skjema fra begge disse laboratoriene ligger tilgjengelige på våre sider. Ved innlevering av blodprøve må det uansett krysses av for DNA-test. Dette er eneste testmetode som gir et 100% sikkert svar på om hunden er syk, bærer eller fri for vWD.