Det startet under studietiden i Bergen da Kari og jeg hadde stor glede av turer på de 7 fjell og ellers rundt omkring i Hordaland fylke. Vi hadde tenkt på en turkamerat uten at vi hadde spesielle preferanser i fht rase. Valget falt på en Weimaraner som ble vår følgesvenn inn i apportmiljøet og senere i prøve -og jaktmiljøet. Etter flere år med prøver og til da beste resultat i Norge for Weimaraner på prøve med 2. AK skog , var interessen for en hund med større potensiale i fht jakt vekket. Skogsfuglprøver hadde vist meg at det var mange gode Vorstehhunder med førere som bla Ragnar Skjennum, Paal Aasberg, Tore Kallekleiv, Randi Schultze og Odd Mørk.
Etter noe sondering i markedet i 2001 gjorde vi et lykkelig valg ved å innlemme sv B- Tarsus fra Jan Ove Bråten i familien.

Hunden har alltid vært et naturlig midtpunkt i vår familie som en god tur-og treningskamerat. Det er derfor blitt mye trekkoppgaver vinterstid med snørekjøring av både store og små. Jakta på skogen eller i fjellet er også en svært viktig del av hundeholdet. Det er også moro å delta på prøver samt at dette sørger for en ytterligere motivasjon for dressurtreningen.

Rasen er for meg særegen ved sin allsidighet.
Hundene er blide og vennlige og lett tilpasset familielivet.  Det er en sterk og utholdende hund med mye energi og samtidig evne til å godta å kjede seg i perioder. Som jakthund kan den brukes både i skog og på fjell med en spesiell evne til å tilpasse søk etter terreng og førers lederskap. Det virker som en stabil psyke gjør den trygg i fht både mennesker og andre hunder, samt at den er lett mottakelig for dressur både i huset og i fht fugl. Jeg setter også stor pris på hundens vilje til kontakt og samarbeid. Dette har resultert i gjentatte opplevelser av rapport uten at han er spesielt stimulert i fht presentasjon av dette. Den kanskje viktigste faktor i valg av rasen og som ofte gir den fortrinn på jakt eller prøver er en meget nøyaktig og eksepsjonellt god luktesans kombinert med godt jaktvett( lagret erfaring ) !
 
Pr i dag har jeg to strihår vorsteh og en weimaraner.
Min beste hund er B-Tarsus 05670/01 (Bikkjulfs Hærle – Gollomens Birk ).
Allerede ved ca ½ års alder hadde han selvstendig stand på lukt fra rype og storfugl. Han har alltid vært lettbeint og med god jaktlyst i tillegg, har det fra tidlig av blitt et stabilt godt søksopplegg. Med en spesielt god nese har han lyktes godt på jakt og hevdet seg godt på prøver. Hans første premiering kom på vinter høyfjell 2.UK
Han fikk 1. AK høyfjell som 2- åring i 2003.

Har deretter fra 2004 semifinale NM skog og finale NM skog i 2005, 2006 og 2007. I 2005 fikk  han 1.AK i  både kvalik og semifinale. Utrolig nok gjentok han dette i 2007.

Det viktigste for meg er å holde hunden i god fysisk form året rundt. Alle årstider blir brukt til trening for meg selv og hunden. Kun i perioden mai-juni slakker vi litt av på treningen. Ved riktig periodisering av trening  kombinert med godt kosthold og restitusjon kan man ikke trene hunden for mye.
Mine holdninger i fht dressur er preget av den hund jeg har og opplever at dette samspillet har gitt gode resultater.
Jeg er ikke opptatt av å dressere mer enn nødvendig. All trening er imidlertid avhengig av responsen du får tilbake. Tror således at unghunden ikke må være for opptatt av fører (dressør) da dette kan forstyrre utviklingen av selvstendighet. Dressuren på felt er en risikosport med unghund og er ikke  et ”must” før hunden har endel jakterfaring. Enkel grunndressur som ”sitt” i hjemlige omgivelser er noe annet , med belønning som å få hoppe ut av bil, ytterdør evt matfat skal være en del av hverdagen.

Tarsus har vært en stabil og god hund og som regel uten de store overraskelsene. Under rypejakta i fjor fant en kompis og jeg ham stående langt ute. Jo nærmere vi kom jo underligere så han ut. Han sto med en rype i munnen men samtidig i stand! På reisningsordre presenterte han en annen rype som ble felt. Om han hadde tatt rypa selv eller om den var skadd vet jeg ikke, men den levde etter avlevert apport.

Stafetten videresendes til Paal Aasberg